Alzheimer eller bare dårlig syn…?

Illustrasjon til bloggpost. Hus med lyspære inni bygningen

Hei, jeg heter Jonas og er 45 år. Min samboer Aina og jeg har 2 barn på 7 og 11 år og vi bor i Bjerke bydel. Som pårørende til min svigermor Hjørdis som har Alzheimer skal jeg dele både tanker og erfaringer om temaer innen helse og omsorg, erfaringer fra kommunale tjenester og bruk av velferdsteknologi.

Jeg har nettopp vært hos optiker og fikk vite at jeg må ha progressive briller. Det ble dyrt, men godt syn er jo viktig. Av alle ting som skjer med kroppen når man blir eldre, så er det helt ok med naturlige endringer. Jeg tenker på svigermor og sier til meg selv, Jeg har heldigvis ikke Alzheimer… ennå, og jeg husker sånn cirka hvor jeg har lagt ting hjemme.

Min svigermor Hjørdis har Alzheimer og hun glemmer ting. Det er ikke sånn at Alzheimeren alltid er skyld i at hun ikke finner ting. Noen ganger er det rett og slett fordi belysningen ikke er god nok der hun bor.

Hjørdis finner ikke alltid lysbryteren, og mange av bryterne er slitsomme nok for meg å få tak i. De har en tendens til å være bak sofaen, under sofa, bak bord og under overskap osv. Så når bryteren ikke blir funnet, så blir det heller ikke lys, og de tingene Hjørdis skal ha tak i finner hun ikke.

Det finnes massevis av løsninger for dette problemet. Men hvordan finner jeg de løsningene som passer for best for Hjørdis?

Jeg lagde en liten kravspesifikasjon for meg selv på hva jeg tror er lurt.

  • Det må være automatiske sensorlamper som kan stilles inn på radius og tid.
  • De må tilpasses gjøremål og en god døgnrytme. Mennesker med alzheimer sliter nok med god nattesøvn og normaldøgnrytme uten at boligen skal lyse opp som Las Vegas kl. to på natten.
  • De må ikke ha brytere, for da skrur Hjørdis de av og vi er like langt..

Nå er jeg kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av design, og jeg håpet ville finne noen lamper som ikke minner om tannlegekontorer og slitte gymsaler. Dessverre for Hjørdis og meg, så er det mye av det samme designuttrykket som i «gamle dager». Nå er for øvrig det meste i LED pærer, så regninga blir mindre. Akkurat argumentet, om at det ikke er dyrt å ha lyset på (LED lys) går faktisk letter inn hos Hjørdis enn andre eldre jeg kjenner. Strøm er dyrt, så det er best å skru av lyset, alt lyset… Det er faktisk helt greit at Hjørdis har glemt at man skal spare strøm.

Man kan finne gode løsninger i dag, slik at man kan bruke de lampene man har og er glad i. Hvis man ønsker en slik løsning, så kan man installere bevegelsessensorer i boligen slik at lampene kobles opp til de forskjellige sensorene. Dette krever litt mer av en svigersønn som ikke er utdannet elektriker, og akkurat nå vi måtte tenke litt økonomi og mest dårlig tid i prosjektet LYS hos Hjørdis.

Vår løsning hjemme hos Hjørdis ble taklamper, halvkuppel som man kunne justere radius for bevegelse og timer for hvor lenge lyset skulle være på. Disse lampene ble montert i gang, stue, kjøkken og bad som en ekstra lyskilde. Fordi det ikke var kabelinstallasjon i vegg, så kunne jeg gjøre dette selv. Lampene ble koblet til ledning og kontakt/støpsel. Ledningene ble montert i ledningslist i tak og på vegg, og de var uten brytere. Hjørdis fikk nå godt lys i rommene hun var i, og på vei fra soverom til bad på natten, så lyste ikke alle rommene opp. Hjørdis kunne heller ikke slå av sensorlampene med bryter.

Illustrasjon av løsningen. Trådløs lysbryter og mottaker i stikkkontakt. Støpsel til strøm og lampekuppel

Dessverre satt fortsatt litt følelsen av tannlegekontorer og slitte gymsaler igjen etter installasjon, så for at det skulle bli mer hjemlig kos, så kjøpte vi inn trådløse brytere som ble seriekoblet til de lampene som var naturlig å ha på i rommene. Disse bryterne ble merket med kontrastfarge og tekst, og ble montert med dobbeltsidig tape på steder som Hjørdis lettere kunne se de. Når hver bryter kobles til 4 lamper, så er det letter å ha alzheimer i jakten på hvor alle bryterne er..

Jeg tenker at det aller meste av velferdsteknologien ikke er teknologi for syke mennesker, men teknologi som gir en opplevelse av velferd. For Hjørdis og oss pårørende, så prøver vi å bruke teknologien for å løse oppgaver sammen.

Når jeg ser på tiden som har gått, fra før Hjørdis fikk diagnosen til hvordan hun har det i dag, så deler jeg tiden opp i 3 faser. Jeg kaller det tidlig-fase, midt-fase og slutt-fase. Når det gjelder tiltak/løsninger for Hjørdis, så burde de aller fleste løsningene blitt naturlig integrert før sykdommen ble synlig. Med det så mener jeg allerede før tidlig-fase. For oss pårørende, så har de fleste løsningene kommet på plass i midt-fasen. Jeg tror vi er godt plassert hos gjennomsnittet av nordmenn flest når det gjelder hvor tidlig ute vi er med å få ting på plass.

For å beskrive hva jeg mener med en naturlig integrering før man blir syk, så har jeg installert den sammen lampen som Hjørdis fikk hjemme hos mine foreldre. De er begge i starten av syttiårene og svært aktive. Det er et litt føre var tanker rundt plassering av disse lampene, så det er i forbindelse med bod, trapp og gang de er montert. Det skal bli litt enklere for mine foreldre og jeg ønsker at de ikke skal falle med påfølgende beinbrudd. Når de så har blitt vant til disse lampene, og faktisk synes det er smarte å ha, så blir kanskje motstanden mot mer dramatiske endringer senere mindre.. Min mor har også sterke meninger om design.

Det er løsningene i midt-fasen som styrer lengden på tiden Hjørdis og andre med kognitiv svikt kan bo i eget hjem, og det er her muligheten for økt livskvalitet er størst. De enkle og praktiske løsningene med belysning har mest sannsynlig gitt Hjørdis færre mørke og triste dager.