GPS pilotprosjekt i bydel Bjerke

Illustrasjon til bloggpost. Rød pil som peker riktig sted på kart

Hei, jeg heter Jonas og er 45 år. Min samboer Aina og jeg har 2 barn på 7 og 11 år og vi bor i Bjerke bydel. Som pårørende til min svigermor Hjørdis som har Alzheimer skal jeg dele både tanker og erfaringer om temaer innen helse og omsorg, erfaringer fra kommunale tjenester og bruk av velferdsteknologi.

Min svigermor Hjørdis var heldig og ble valgt ut til å delta i bydel Bjerkes GPS pilotprosjekt. Det er uten tvil, Mona som er demenskoordinator i Bjerke bydel som har mye av æren for at vi som pårørende har klart å navigere oss frem i en vanskelig periode. Hjørdis har i hele perioden hun har deltatt mest sannsynlig hatt en mye bedre livskvalitet med GPS enn uten. Det har vi som pårørende også.

Hjørdis fikk et vedtak om trygghetspakke fra Søknadskontoret. Det omfatter nødvendig utstyr og en avtale med Trygghetssentralen/SOS International, som i dag heter DORO. GPS-enheten/trygghetsalarmen er en Safemate. Vi pårørende inngikk så en intensjonsavtale med DORO om å være aktive støttespillere for Hjørdis og hennes bruk av GPS.

Avtalen gikk ut på at når det ble utløst en alarm ble vi pårørende kontaktet først. Hvis ingen av oss hadde anledning til å respondere på alarmen, så var det trygghetssentralen som tok i mot alarmen. Vi som pårørende kunne da sjekke hvor Hjørdis var og snakke med henne eller den andre personen som trykket på alarmen. Dersom vi som pårørende hadde anledning til å rykke ut til Hjørdis, så gjorde vi det. Nå er det også slik at vi har to mindre barn, og det kunne oppstå situasjoner hvor vi ikke hadde anledning til å kjøre dit hvor Hjørdis befant seg. I disse tilfellene, så avtalte vi med trygghetssentralen at de dro til Hjørdis og kjørte henne hjem. Hvis det var behov for medisinsk hjelp, så ville trygghetssentralen ta kontakt med hjemmesykepleien i bydelen, slik at de dro til Hjørdis når hun hadde kommet hjem.

Denne løsningen tok hensyn til tryggheten, både for Hjørdis og oss pårørende. Løsningen var fleksibel og vi kunne delta aktivt som pårørende.

Etter hvert som Hjørdis ble dårligere så glemte hun å ta med nøkkelknippet som trygghetsalarmen var festet på. Det ble da et problem med sporing på GPS fordi vi ikke visste om hun var ute og gikk. Løsningen ble da at vi fikk installert en dørvarsler på ytterdøren, slik at vi fikk en sms hver gang noen åpnet døra. For at vi skulle klare å balansere et familieliv med to små barn og jobb med aktiv innsats for Hjørdis som pårørende, så avtalte vi med trygghetssentralen at de skulle motta sms-varslingen på natten mellom kl. 2200 og 0800. Hvis Hjørdis var våken, gikk ut eller gikk feil, så kunne trygghetssentralen ringe henne opp og spørre om alt var bra og fortelle Hjørdis at det var natt og at hun burde legge seg. Vi småbarnsforeldre fikk nesten nok søvn til neste dag. Hvis Hjørdis hadde et problem, så ville trygghetssentralen ringe oss, slik at vi i fellesskap fant en løsning som passet best for alle 3 parter.

  • Forståelse for utstyr og hvordan man tolker gps registreringer og varsler er avgjørende for om denne velferdsteknologien fungerer. Det er mang ting som skal fungere og det er dermed like mange ting som kan gå galt. Problemer kan oppstå på følgene områder.
  • Det er 3 personer/instanser som skal forstå og bruke GPS løsningen. Brukeren Hjørdis, oss pårørende og personen som sitter på vakt hos trygghetssentralen.
  • Hardware problemer kan oppstå på trygghetsalarmen, smarttelefonen og pc/laptop og utstyr hos trygghetssentralen. Det samme gjelder for software/ firmware.
  • Det kan også være problemer med selve GPS/satellittsignalene og bygninger/infrastruktur som hindrer signaler.
  • Det kan oppstå ulike tolkninger av sporingssignalene og bildene vi ser på skjermen. Hvordan vet vi hva som er riktig sporing og hva er avvik?

Når skjermbildet viser et sporingsmønster som ikke ser logisk ut mht. bevegelse og tidspunkt, så er det trygghetsalarmen som gjetter på hvor Hjørdis er, fordi enheten er i en bygning som sperrer for registrering av satellittsignalene.

Dette er et skjermbilde som medfører at vi kontakter trygghetssentralen. For å være helt sikre på hvor Hjørdis er, så må vi sjekke med å ringe henne opp og høre med trygghetssentralen om det er problemer med programvare/teknisk. Hjørdis er hjemme i sin leilighet, men trygghetsalamren får ikke inn GPS- signalene og den gjetter derfor på hvor Hjørdis er. Dette er et typisk gjettemønster. Problemet for oss er om Hjørdis faktisk er ute samtidig som det er tekniske problemer. Det er ikke utenkelig at en person med kognitiv svikt ville finne på å stå midt i Trondheimsveien. Så er tidspunktet for registreringen en tid vi ikke ønsker at Hjørdis er ute.

Dette er samme type skjermbilde med gjettemønster fra trygghetsalarmen, men med litt større avstander på registreringene.

Dette er et normalt skjermbilde som viser at Hjørdis er på vei fra sitt hjem og på vei til oss. Vi har avtalt når hun skal gå, vi kan da sette opp en sporing og følge med på om hun husker hvilken vei hun skal gå.

På dette skjermbildet av trygghetsalarmen kan man se at Hjørdis blir hentet av dagsenteret med buss hjemme og kjørt til dagsenteret. Den siste registreringen er på dagsenteret, og det har tatt ca. 30 min. Det betyr ikke at det tar 30 minutter å kjøre, men lokaliseringen ble registrert 0950, da jeg logget meg på.

Da vi ble vant til dette mønsteret, så ble det lettere for oss å tolke skjermbildene, slik at vi lettere kunne skille mellom normal atferd hos Hjørdis og avvik som skyldes teknologi. I de tilfellene som det var vanskelig å skille disse, så snakket vi med trygghetssentralen om hva det kunne være.

Med trygghetsalarmen så kunne vi spore eller følge med på Hjørdis når det var behov for det. Når det var kaldt, mørkt eller på et tidspunkt, som kunne medføre større problemer for Hjørdis, så kunne vi følge med på skjermen og rykke ut før det oppsto en situasjon. Vi kunne også se på bevegelsesmønsteret om Hjørdis husket riktig vei. Ved gjentatte sporingsregistreringer frem og tilbake, så tolket vi det som at hun var usikker på hvor hun skulle. Vi kunne da rykke ut.

Det samme gjelder for dørvarsleren. Ved mange sms varslinger over en kort periode, så tolket vi det som en stressende situasjon for Hjørdis, og valgte enten å ringe til henne eller dra hjem til henne avhengig av når på døgnet dette skjedde eller hva vi hadde mulighet til.

Trygghetsalarmen må lades. Det er ikke bare el-bil eiere som sliter med ladeangst.. Når de aller fleste av velferdsteknologiske løsninger må lades eller ha kontinuerlig tilgang på strøm, så ryker det noen sikringer hos oss pårørende til Hjørdis. Når det gjelder tryghetsalarmen og ladning, så løste vi problemet sammen med Hjemmesykepleien. Hver gang Hjemmesykepleien var innom sjekket de om den var koblet til laderen.

Hjørdis har alltid hatt nøkkelknippet sitt i døra/nøkkelhullet. For at hun skulle kunne fortsette med denne løsningen, så fikk vi satt inn en ny låskasse som ga oss muligheten til å låse oss inn, selv om hennes nøkkel stod i låsen. Det var også en vri-knapp, slik at Hjørdis alltid kunne låse døra eller låse seg ut, selv om nøklene var borte eller at hun ikke husket hvor de var. For at ladning av trygghetsalarmen skulle la seg gjøre med nøkkelknippet hengende i dørlåsen, så la jeg en ny strømkabel bort til døra med stikkontakt ved dørhengslene. På denne måten kunne enheten lades med nøklene i låsen. Når kontakten til laderen var ved hengslene, så ville det være problemfritt hver gang døra ble åpnet. Ladekabelen til enheten ble lagt i en lednings list som var festet med dobbeltsidig tape på døra. Dette fungerte for Hjørdis og for Hjemmesykepleien.

Jeg er overbevist om at GPS-løsningen har gjort at Hjørdis har kunnet bo lengre i eget hjem. Minimum 8-10 måneder lengre som et resultat av samarbeidet med Hjemmesykepleien og trygghetssentralen. I denne midt-fasen av sykdommen, så er det 2 regnskap som blir tydelig:

Det ene er et økonomisk regnskap. Hvis en sykehjemsplass koster ca. 1 million i året, så er det billig å kunne bo hjemme lengst mulig.

Det andre er det emosjonelle regnskapet for Hjørdis og oss pårørende som har høy verdi men umulig å tallfeste. Vi har i hele GPS-prosjektet unngått potensielt farlige situasjoner. Det har ikke vært noen fallskader, frostskader eller ulykker. Hjørdis har blitt funnet relativt raskt og trygghetsfølelsen har overgått frykten for at noe kan gå dårlig.